Startet i lære som industrimontør etter to år på yrkesfag, slik som «alle» andre. Innerst inne visste jeg jo at dette her var ingenting for meg, men fortsatte likevel. Du skal jo få deg en utdanning, deretter kjæreste og en plass å bo. Det er jo den rette malen. Gjør det da!

Mentoren min under læretiden, er kanskje den mest tålmodige og humørfylte personen jeg har møtt. Han kunne jeg fortelle det meste til fra dag en, at jeg ikke likte håndverk arbeid. Det var en stor lettelse og ha en sånn person rundt meg. Han skulle i tillegg lære meg faget, når jeg ikke likte det?

Jeg står i regnskyllet, hetta tredd langt nedover ansiktet. Skrumaskinen i hånden, vateren i lomma og humøret likedan. Låten I Walk the Line suser i øreproppene, jeg synger rolig med. Dette går bra tenker jeg, eller gjør det nå det? Tiden gikk, arbeidet gikk helt ok, ikke mer enn det. Tankene som jeg har hatt i mange år, begynte å gange enda mer på. Hva er det jeg egentlig holder på med?

Etter fagbrevet hadde jeg fått nok, da var dette slutt tenkte jeg. Nå måtte det skje noe, folk kunne si hva de ville. Jeg søkte på folkehøgskole.

Jeg kom inn, turte ikke å fortelle det til hverken familie eller venner i starten. Dette var jo helt utenfor normene, vertfall i mitt miljø. Til slutt begynte det jo å nærme seg, og jeg fortalte det litt etter litt. At jeg hadde bare slengt inn en søknad, skulle vurdere det om jeg kom inn. Folk ristet på hodet, og snakket om at nå hadde jeg jo fått fagbrev og livet var begynt å bli litt på stell. Sannheten var at jeg jeg visste hva jeg ville, og det var å slutte med noe jeg ikke likte.

Plutselig sto jeg der, 100 ukjente mennesker, 14 timer i bil hjemmefra. Det gjorde vondt i magen, ikke en person kjente jeg. 21 år, droppet ut fra jobb og startet på en slik «bomseskole». Der alle de spesielle som ikke vet hva de vil i livet går. Der tok jeg feil, og alle andre som snakker om folkehøgskole på den måten. De fleste jeg møtte i løpet av dette året, gikk på linjen av en god grunn, unntak var det jo, det er det jo alltid.

De første ukene var fokuset til lærerteamet å presse alle elevene utav komfortsonen. Dette var enormt vondt, noen pakket baggene og reiste hjem til kjære mor, jeg vurderte det sterkt enkelte ganger må jeg innrømme. Det ble enormt mye i starten, men det var jo en grunn til de gjorde det. Presset oss utav komfortsonen, hva mener jeg? Sosiale leker, sosiale spill, sosiale turer. Akkurat som en jævla barnehage, tenkte jeg den gang.

Etter noen uker begynte elvene å lande litt, ble venner med de innad i linjene. Så etter hvert ble folk kjent med hverandre utad. Jazzkonserter, foredrag om natur og miljø, diskusjoner om poiltikk, fiske også videre.

Det folk ofte spør meg om i ettertid, hva var så sabla bra med dette her folkehøgskole greiene dine da? Det er så mangt, dette innlegget blir så alt for langt om jeg skal gå i dybden. Kort fortalt, er folkehøgskole ett år der du lærer om det du vil, akkurat det du vil. Folk er engasjerte i det de holder på med, enten det er sport eller musikk. Har du ett åpent sinn når du begynner på folkehøyskole, kommer du til å lære enormt mye om deg selv og om verden.

Grunnen til at jeg vil skrive dette innlegget, er for å inspirere andre folk til å ta det steget enkelte sliter med. Dropp ut, gjør det du vil. Du bor faktisk i Norge, du har alle muligheter. Folk dømmer deg, men hva har det å si om du er misfornøyd med det du driver med?

Så sitter jeg her da, hører på en rolig jazzlåt og leser om klimaforandringer. Har jeg blitt helt hippie nå eller, hva skjer? Nei da, jeg har bare blitt mer åpen og lysten på det livet byr på. Kanskje jeg vil bli sykepleier, eller sosionom? Vent, jeg vil ikke bli noe. Jeg vil bli noen!